Sannhet i mørket

Sannheter er noen rare greier. Vi prater mye om det, spesielt i kristne sammenhenger. Det er viktig. Det er ekte. Det er det motsatte av løgntanker. Det er ord fra Gud. Og, det kan være skikkelig komplisert.

Jeg kjenner ikke til ditt liv, og hvilke utfordringer du møter eller har møtt. Men, jeg vet ut i fra mine erfaringer at litt uavhengig hva det er som gjør at det er en kjip dag, uke, eller måned, så er det i disse periodene veldig enkelt å glemme hva som er sant. Jeg vet på mange måter at det er noe der, noe diffust som jeg visste var sant forrige uke. Eller, noe jeg trodde veldig på i lovsangen på gudstjenesten på søndagen. Men, mandagen kommer, og det som en gang var så klart og tydelig, ender fort opp som en grøtete, fjern, greie.

«What’s true in the light, Is still true in the dark.» Rend Colective – Weep With Me

Rend Collective sier det veldig godt i sangen «Weep with me». Og, det har blitt min bønn, og på mange måter en grunnsetning i livet mitt de siste ukene. At jeg skal huske at det som er sant i lyset, også er sant i mørket. Jeg trenger ikke nødvendigvis å føle at det er sant, bare huske det. Trenger ikke stresse videre med det, men bare komme på at «Ja, men det stemmer jo fortsatt – nå kan jeg fortsette dagen min». Disse påminnelsene er små, men nødvendige. De er grunnleggende og enkle, men store og omfattende. Så, for deg som sliter med å finne tilbake til sannhetene. Til deg som vet hva det handler om, men trenger å lese det. Og, til meg, som i grunn trenger å skrive det – det er mye å lære i det. Her kommer tre, bibelske sannheter for ditt liv.

Nåden rekker.

  • «Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jesaja 53:5)
  • «Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større. For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.» (Romerne 5:18-21)

Du er elsket.

  • «Dere er elsket av Gud, søsken, og vi vet at dere er utvalgt.» (1. Tess 1:4)
  • «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Romerne 8:38-39)

Gud er nær.

  • «Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd» (Sefanja 3:17)
  • «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær.» (Salmene 46:2)

Disse sannhetene varer, og varer, og varer. Uavhengig av omstendigheter, følelser, sorger, eller gleder. Be Gud hjelpe deg til å huske, og stole på det, i alle sesonger.

Hanna Elisa

#PrepYourHeart

En gang hørte jeg en taler som pratet om hvordan forfulgte kristne memorerte Bibelen, sånn at de fortsatt bar med seg ordet, og sannhetene, selv om boka i seg selv ble tatt fra de. Vi lever kanskje ikke i et område hvor vi står i fare for å bli fratatt Biblene våre, men jeg tror likevel vi kan ha godt av å gjøre litt som disse forfulgte kristne.

Livet kan være tøft. Beinhardt faktisk. Og, er det noe jeg har erfart, så er det det at i beinharde sesonger, kan det fort være enda hardere å lese i Bibelen. Enten det er fysisk umulig, at konsentrasjonen ikke er tilstede, eller at det rett og slett glemmes i kaoset. Det er i de sesongene at jeg gang på gang erfarer viktigheten av å ha fylt hjertet mitt på forhånd. Det tar ikke bort kampen, men det styrker min visshet om hvem Gud er, og hvor min verdi ligger.

Jeg har tidligere skrevet innlegg om «Tips til små bibelstunder»  og «Jesusinput – også i sommer», men i dag tenkte jeg å komme med fire praktiske tips til hvordan du kan #PrepYourHeart for kommende stormer.

Bibel. I trøblete tider er rutiner gull verdt. Hvordan du ser ut for deg er noe du må finne ut. I min hverdag så innebærer det for eksempel at jeg leser en bibelleseplan på telefonen hver morgen. Finn noe overkommelig, enkelt, og sett det til et tidspunkt du vet du får det til. Vet du at du sjeldent klarer å fokusere på annet enn dagen som kommer om morgenen, ja, da er kanskje kvelden et fint tidspunkt. Er du travel på kvelden? Da er kanskje midt på dagen din greie. Hva, hvor, når, og hvor lenge er opp til deg – men en rutine på litt Bibel hver dag er gull verdt i kjipere sesonger.

Bønn. Tenk så kult å klare å trene seg opp til å respondere med bønn i utfordrende situasjoner. Jeg har en lang vei å gå her, men jeg vet og erfarer at bønn er viktig. Både fordi det er samtale med Gud, og i samtale med Gud kan ting skje, men og fordi når jeg jeg ber, så skjer det noe på innsiden. Det ligger noe i det å fortelle seg selv hvem som er størst, og vise hvem man løper til i sånne situasjoner. Tren opp bønnemuskelen din – du trenger den.

Felleskap. På kjipe dager er det å isolere seg kanskje det verste man kan gjøre. Skap og dyrk gode relasjoner i gode tider. Finn mennesker som du kan stille opp for, og være med i forbønn for når de går gjennom tøffe tak, og som du vet vil backe deg når du står i en slik situasjon. Plant røttene dine i en menighet, vit med deg selv at søndag = gudstjeneste. Prioriterer du gudstjeneste og felleskap i gode tider, er det også enklere å prioritere når livet er utfordrende. Og du, tør å send den litt kjipe «Det er litt tøft her nå, kan du be for meg?»-meldinga.

Lovsang. Musikk er veldig viktig for meg personlig, men jeg tror helt oppriktig at vi alle har godt av å bruke tid på å høre, og synge, lovsang og salmer. Noe av det jeg ofte erfarer, er at tekster, linjer, og melodier dukker opp i situasjoner hvor jeg trenger de. Kanskje bruker Gud lovsang og salmer til å minne oss på hvem Han er, og hvem vi er i Ham? Lag deg en vane hvor du hører på bibeltro lovsanger og salmer – jeg tror du kommer til å takke deg selv for det senere.

Bruk de gode dagene til å danne gode vaner og rutiner. Om du synes det er vanskelig å starte, be Gud hjelpe deg og vise vei.

Hanna Elisa

 

2018

Til deg som gleder deg til i kveld. Til deg som ser tilbake på 2017 med gledestårer og halleluja-rop. Til deg som opplevde å miste i 2017. Til deg som ikke har noe sted å være i kveld, du som kjenner deg ensom. Til deg som har noe sted å være i kveld, men som helst skulle vært et annet sted. Til deg som vet at det står harde tak og venter så fort kalenderen viser 2018.

Til deg som forteller deg selv at du ikke er god nok. Til deg som kjenner deg sårbar. Til deg som gleder deg til nytt år og nye muligheter. Og til deg som heller tenker nytt år og nye muligheter for skuffelser.

Til deg som har planen klar for det nye året. Til deg som ikke aner hvor eller hva du skal. Til deg som kjenner at det du står i er for stort. Og til deg som kjenner at det du står i er for lite.

Til deg som lengter. Til deg som er redd. Til deg som er skuffet. Til deg som er forventningsfull, glad, og takknemlig.

Til deg vil jeg si. Jeg aner ikke hva 2018 kommer til å bringe i ditt liv. Jeg kommer ikke til å fortelle deg at det nye året skal bli ditt år. Jeg kommer ikke til å fortelle deg at du skal tenke er eller mindre positivt i møte med det nye året. Men, jeg vil fortelle deg at det er håp. Uavhengig av hvor fantastisk, eller hvor dritt, det nye året kommer til å bli for deg, så er det håp. Og håpet har et navn – Jesus.

Han står med deg i alt. Han står med deg i sorgen, i gleden, og alt midt i mellom. Han fryder seg over deg med sang, og Han kjemper ikke bare med deg, men for deg. Han gav sitt liv for at du skulle få leve ditt. Og, selv om det å leve er tøft i blant, så står Han der med åpne armer hver gang det går galt, og minner deg på det evige Himmel-håpet.

«Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik   eller smerte. For det som en gang var, er borte.»  Johannes’ åpenbaring 21:4

Prestisjekristendom – del 4

Det er en ny fredag, og her kommer et rykende ferskt innlegg i serien om prestisjekristendom. Dagens tema er tjeneste.

For, vi kristne er utrolig flinke på å stresse rundt fra det ene vervet til det andre. Det er rett og slett litt status å kunne si at «Åh denne uka er utrolig travel. Jeg har styremøte mandag, er leder på ditt tirsdag, og leder på datt onsdag, torsdag er det lovsangsøvelse og bibelgruppe, fredag er jeg leder for ungdomsklubben, lørdag skal jeg tale på kveldsmøtet, og på søndag har jeg lovsangen på Gudstjenesten.» Dette høres ekstremt ut, men jeg vet at dette ikke er unormalt for mange kristne.

Og det er bra. Det å kunne være med og tjene i Guds rike er helt fantastisk. Vi er blitt gitt gaver og talenter som vi får lov til å bruke til å ære Han med, og det er helt utrolig kult. Men, jeg tror ikke Gud ønsker at vi skal slite oss ut.

En veldig kjent historie fra Bibelen er historien om Marta og Maria. Marta stresser rundt, og ordner og styrer fordi Jesus kommer på besøk. Maria setter seg ned og lytter. Jeg tror det finnes utrolig mange Martaer rundt om i Norges land. De er unge, de er freshe, de er engasjerte, de er glad i fart, moro, og Jesus, men jeg tror også at mange er slitne. At mange tenker at det kanskje kunne vært deilig med en kveld uten noe program.

Jeg har tidligere skrevet om det å være «Tjener uten team». Det har blitt en vekker for meg å ikke kunne bidra slik jeg aller helst vil. Hvorfor gjør jeg egentlig dette? Hvem er det egentlig jeg gjør det for? Og hva er egentlig tjeneste?

Jeg tror at når vi stresser rundt med lederverv og oppgaver i alle mulige områder av menigheten, så er det lett å glemme hvorfor vi gjør det vi gjør. Og det er en farlig felle å gå i. For, uavhengig av hvordan vi tjener. Om det er med ni verv, fordelt på sju dager, eller om det er med intet mindre enn bare å komme på Gudstjeneste, så er det så viktig å aldri glemme betydningen i det vi gjør, og hvorfor vi gjør det. Og Hans navn er Jesus.

Kanskje er du i en situasjon hvor du er sliten, og kjenner på at du har for mange verv. Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Matteus 11:28

Kanskje kjenner du på at du ikke føler at din gave, eller oppgave, er viktig nok. Paulus sier: «Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige.» 1. Korinter 12:18-22

Kanskje vet du ikke hvor du skal gå, eller hvordan du skal tjene. Bibelen sier: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Efeserne 2:10

Be Gud om å hjelpe deg til å finne riktig balansegang, Han ser deg, Han elsker at du vil tjene Ham, men Han ønsker ikke at du skal slite deg ut.

~Hanna Elisa

Prestisjekristendom – del 3

«Det var skikkelig bra lovsang i kveld, Gud var virkelig tilstede.» Har du vært innom et par kristne møter eller festivaler i løpet av ditt liv, ja da har du nok hørt utsagn som ligner på dette. Og, det kan være fint. Det at vi av og til kan føle Guds nærvær tror jeg både er viktig, og sunt for oss kristne. Men, jeg tror det er mange rundt om i menigheter som sitter og kjenner på at de føler for lite.

Vi er skapt forskjellige. Noen er praktisk anlagt, noen er følelsesmennesker. Hos noen er følelsene veldig synlige, hos andre igjen overhodet ikke. Vi er forskjellige.

Jeg tror på en Gud som kjenner meg. Jeg tror Han vet hvordan han skal tilnærme seg nettopp meg, og deg. Og Gud vet hvordan vi reagerer på å møte Hans storhet.

Guds ånd, og dermed Gud selv, er alltid tilstede, ja, faktisk i oss. Noe av det siste Jesus sa var: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Gud er alltid nær, og Hans nærvær er alltid like sterkt. Men, noen ganger føler man et spesielt hellig nærvær, mer enn andre ganger. Likevel så er Gud like nær mandagen på vei til skolen, som på fredagen da du følte Hans hellige nærvær. Jeg tror at litt av greia her er at den Hellige Ånd noen ganger gjør hjertene våre mer mottagelige for Guds nærvær. At den Hellige Ånd kanskje fjerner det filteret vi kanskje har – og trenger – fordi Gud er så hellig, og vi er så enkle mennesker at vi ikke tåler å være 100% nær. Vi får et glimt, litt sånn som Peter og gjengen på fjellet.

Poenget med å ta dette opp i en serie om prestisjekristendom er det at noen føler mer enn andre, DHÅ fjerner sjeldent alles filter på samme møte. Og, da er det lett å tenke at «alle andre føler så mye mer enn meg, jeg er ikke god nok kristen». Men, det er du.

Som sagt, Gud kjenner deg. Han ser hele deg, han har tross alt skapt deg med så mye – eller lite – følelser du har. Det kommer ikke som en overraskelse på Han at du ikke griner under lovsangen, eller ikke føler noe særlig når du ber. For Han så er du god nok akkurat som du er, Han har skapt deg sånn Han ville du skulle være, og det synes jeg vi skal anerkjenne som godt nok.

Neste gang du havner i en situasjon hvor du tenker at du skulle følt mer, eller møtt Gud mer. Husk at Han er tilstede. Hans nærvær hviler over deg. Han møter deg slik Han vet du tåler å bli møtt. Og, det er lov å be Gud om hjelp til å se Ham, det tåler Han. Han elsker deg akkurat som du er, og da Han skapte verden, så Han at det var behov for en av deg og.

~Hanna Elisa

(Les også del 1 og del 2 i samme serie)

«Trust in You»

De siste ukene har jeg kjent mye på en slags sorg. Jeg tror i hvert fall at det er det det blir riktigst å kalle det. En sorg over det som ikke er, men burde vært. Over det jeg ikke får til, men andre gjør. En frustrasjon, tristhet, og «nå vil jeg filleriste hele ME-en» for at jeg ikke har krefter til å engasjere meg i menighetsliv, til å stille opp for vennene mine slik jeg vil, og til å se nye mennesker slik de fortjener å bli sett. Jeg har vært oppriktig skuffa på Gud, for at Han ikke griper inn – Han er jo allmektig, Han kan jo gjøre det?! Men så skjer det ingen ting.

Jeg prøver å være sterk. Jeg snakker om at Gud er trofast, og at noen ganger så helbreder Han hjertet i stedet for kroppen. Og det er sant. Men, akkurat nå hadde det vært veldig fint om Han kunne ha fikset det sånn at jeg det å ta en kaffe med ei venninne ikke må planlegges så himla nøye.

Det er uforståelig, og det gjør skikkelig vondt.

Likevel så vet jeg at Han er der. Jeg vet at Han griner med meg, at Han bærer meg – selv om jeg på ingen måte føler det sånn. Og det er trygt.

Lauren Daigle har blitt en viktig stemme de siste ukene, og spesielt sangen «Trust in You» har gitt trøst, tillit, og håp.

When You don’t move the mountains I’m needing You to move

When You don’t part the waters I wish I could walk through

When You don’t give the answers As I cry out to You

I will trust, I will trust, I will trust in You

Dette er ordene fra refrenget. De minner meg på at det er lov å ha det vondt. At det er lov å bli fortvila over at Gud tilsynelatende ikke griper inn. Men, de minner meg også på at det ikke er det det handler om. Det handler om å stole på at Han er der. På at Han går med meg, og på at Han ser.

For Han gjør det. Han går med, og Han ser. Til og med de tankene, tårene, og ropene ingen andre hører eller ser. De ser Han. Og de tåler Han.

I dag skal jeg ikke fortelle deg at det er lurt å lovsynge og takke i sånne situasjoner. Jeg vil heller fortelle deg at det er lov til å synes det er vanskelig å lovsynge og takke i sånne situasjoner. Kjenn på alt det innebærer, og rop ut til Gud om det vanskelige. Han hører deg, og kjemper med deg. Stol på Ham, og hvil i det.

«Mighty Warrior, King of the fight. No matter what I face, You`re by my side» – L.D

Hanna Elisa

Prestisjekristendom – del 2

Det er fredag, og mens tacoen stekes i tusenvis av norske hjem, tenkte jeg å fortsette på serien jeg startet her på bloggen forrige uke. Temaet er prestisjekristendom, og om du vil lese del 1 så finner du den HER.

I dag vil jeg snakke litt rundt sosiale medier, og hvordan vi der legger press på hverandre som kristne. For, det er ingen nyhet at Instagram og Facebook bringer med seg en god del press og stress. Men, jeg ser en annen type press som spres der. Det er litt mer skjult, og kommer ikke i form av ihjelredigerte bloggere som reklamerer for vippeserum. Nei, det sniker seg innpå oss ikledd Bibelvers, lovsangstips og bilder fra siste møte i «verdens beste kirke» med «verdens beste taler» og «verdens beste budskap». Her er jeg den første til å erklære meg selv skyldig. Samtidig som jeg tror det finnes en balansegang – jeg skal forklare.

Jeg tror at i en verden av vippeserum og betakaroten, så er det behov for Jesus. Jeg tror det er viktig å dele Bibelen, og tanker rundt det som står der, i et medium som daglig dusjes av kropps-fokus, meg-fokus, og livet-er-fint-fokus. Men jeg tror også at vi må være bevisste på hvordan vi deler, og hvor mye.

Hvilket inntrykk får du av venninna di når ho deler et bilde på Instagram, Facebook, eller Snapchat av at ho leser Bibelen? Hvilket inntrykk får du av han i b-klassen når han hver helg poster på storyen at han er på møte? Jeg tror vi ofte tenker at «åja, da er det normalen der», eller «ho/han er sykt flinke kristne». Dette er jo ikke nye fakta, vi tror på det vi blir presentert for på sosiale medier, og ubevisst tenker vi at det som vises er noe som skjer oftere enn det som er realiteten.

For, selv om venninna di nå og da deler Bibel-bilder, så betyr ikke nødvendigvis det at ho alltid leser Bibelen. Og han i b-klassen som er på møte hver helg, for alt du vet så kan det være det eneste han får av påfyll i løpet av en uke. Vi må være bevisste på hva vi tar inn.

Og vi må være bevisste på hva vi sender ut. Trenger du å vise til verden at du leser Bibelen? Er det ikke bedre å la folk merke det?

Jeg mener ikke at vi skal la vær å dele Bibelvers, oppmuntrende ord og tanker. Men, det handler om intensjonen. Og det handler om å ta vare på hjertene til de som følger oss. Og hjertene våre.

Her er fire huskeregler for kristenliv på SoMe:

Er intensjonen å styrke ditt eget selvbilde, dra likes, eller fremstå som en bedre kristen? – Ikke del.

Kan det du deler gi et teologisk feil bilde på Jesus? – Ikke del.

Hadde du følt deg mindreverdig, ikke god nok, eller trist om noen andre delte det samme? – Ikke del.

Er innholdet du ønsker å dele noe som er privat mellom deg og Jesus? – Ikke del.

Vi har et ansvar. Jeg har et ansvar, og du har et ansvar. Et ansvar i å ikke skape usikkerhet, bekymring og negative tanker. Et ansvar i å bygge opp, og spre håp inn i andres menneskers liv. Vi er kalt til å dele evangeliet, og vi har plattformer i dag som gjør dette mye enklere enn noen gang før. Og det tror jeg vi skal få lov til å gjøre med stor frimodighet. Men, samtidig tror jeg vi kan tenke både èn og to ganger ekstra før vi deler et bilde fra dagens bibelstund med teksten «Er så sinnsykt glad i Jesus!!! #halleluja #GudErGod #VerdensBesteLiv». Lykke til, jeg heier på deg!

~Hanna Elisa

Prestisjekristendom – del 1

Da bloggen var relativt ny hadde jeg en greie på at fredager var seriedag. Da skrev jeg flere fredager etter hverandre om forskjellige temaer, og det var egentlig veldig gøy! Nå er det en ny høst, og jeg tenkte å starte opp igjen med fredagsinnleggene mine, første tema ut er – Prestisjekristendom blant unge!

For, noe vi kristne er flinke til er å snakke om press. Vi snakker om at vi er skapt i Guds bilde, og om at vi skal finne identiteten vår i Jesus – og ikke basere den på likes. Vi snakker om drikkepress, samliv på Bibelens premisser, og at vi må tørre å stå for det vi tror på, selv om klassekamerater presser deg til noe annet. Men, jeg opplever at vi glemmer noe viktig. Det presset vi legger på oss selv og hverandre innad i menighet, bibelgruppe, og kristen-Norge (verden for den saks skyld, men at en amerikaner leser dette er veldig lite sannsynlig, så ja).

I løpet av de neste fredagene skal jeg gå nærmere inn på forskjellige temaer innen prestisjekristendom, men i dag tenkte jeg å starte litt basic, for hva er egentlig prestisjekristendom?

Prestisjekristendom kan være alt, og ingenting. I mitt tilfelle er det et opplevd press om å skulle strekke til. Ikke nødvendigvis det samme presset mange opplever i forhold til kropp, utseende, og klær. Mer presset om å passe inn i en boks som er for liten. Som følge av mitt ståsted og de jeg lar få innflytelse i mitt liv, så vil det si at jeg skal ha et konservativt syn, leve Bibeltro og være ordentlig. Samtidig som jeg ikke ønsker å bli sett på som kjip, eller prektig. Det er å dele ærlig om livet på instagram og blogg, men samtidig ikke for ærlig, for mye, eller for sytete. Det er å være fornøyd med egen kropp, kjenne på at jeg er fin nok uten sminke, men ikke være høy på seg selv. Det er å føle at jeg aldri er «kristen nok» og det er å føle at jeg er «altfor kristen». Det er å skulle tenke på økonomi, relasjoner, kriser i inn- og utland, alt ut fra et Bibelsk synspunkt, men det er også å skulle legge det bort.

Jeg opplever at det er vanskelig å finne en gylden middelvei i alt dette kaoset. Nærmest umulig. Og veldig slitsomt mens man prøver. For, uansett hva jeg – eller du – sier eller gjør, så vil det være noen som tenker, snakker, synser og mener. Det vil alltid være noen – også i det kristne miljøet – som mener at det kunne vært gjort annerledes.

Ei klok dame sa til meg «Prøv å drida litt i, då». Det høres lettvint ut, og det er lettere sagt enn gjort. Men det er mulig. Og jeg tror det er viktig! Både å drite i, men også viktig å finne roten til usikkerheten, presset og stresset, og snakke om det! Så, det har jeg tenkt å gjøre de neste fredagene. Og jeg gleder meg til å frese ut om det jeg ser på som de store usikkerhetspunktene i vår kjære kristenboble!

Kanskje kjenner du deg igjen i det jeg skriver, kanskje ikke – du er uansett velkommen til å lese! Og, har du noen ideer til kommende fredagsserier, så ikke nøl med å hyle ut! Alle forslag mottas med stor takk!

God helg da folkens, vi snakkes plutselig!

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» – Romerne 8:1

~Hanna Elisa

I stillhet og tillit

Livet kan være kaotisk. Uforutsette ting kan dukke opp. Dagene bli mer hektiske enn planlagt. Tankene mer rotete enn vanlig. Verden forteller oss at vi burde vært sånn eller sånn. Med andre ord, ting skjer, og det kan være skikkelig stress å være menneske til tider.

Da er det viktig å komme tilbake til kjernen.

Et vers som har klistret seg på hjernen og hjertet mitt de siste ukene er ordene i Jesaja 30:15.  «I stillhet og tillit skal deres styrke være». Smak på det. Les det et par ganger ekstra. Det er i stillhet og tillit vi skal finne styrken vår. Min bønn er at det er der jeg både finner min kraft til å ta fatt på livet, men også at det er ved den styrken jeg definerer meg selv. Ikke ved min menneskelige styrke, men ved at jeg bruker tid i stillhet og har tillit til Gud og Hans ord.

I kaotiske sesonger kan dette føles fjernt. Stillhet kan være en fjern tanke, og tilliten til Guds løfter kan vakle. Hvis det er situasjonen din akkurat nå vil jeg oppmuntre deg til å be Gud vise deg hvem Han er, og hvordan du finne tilbake til roen og tilliten. Sett deg ned på ren trass, midt i kaoset, og be, les, sett gjerne på noe rolig lovsang om det hjelper. Noe jeg er veldig glad i å gjøre når livet, bønn, tro, og alt er litt stress, er å labbe ut på en liten bønnevandring. Stille Gud de ærlige spørsmålene. Se det Han har skapt i naturen, og bruke tid i bønn på den måten.

Så, på tampen av sommerferien, rett før studiestart, husk at hvem du er ikke defineres av hva du presterer, hvordan du ser ut, eller hvilke ting du eier. Du er Guds elskede barn, og du kan finne din identitet og styrke i at du har tillit til Ham.

Hanna Elisa

Jesusinput – også i sommer

Sommertid kan fort bli dødtid når det kommer til åndelig påfyll. Det er færre gudstjenester, man reiser bort, og det er gjerne litt tiltak å dra frem Bibelen. Derfor tenkte jeg i dag å komme med ei aldri så lita liste på kilder til god input – også i sommerferien!

Podcast: Jeg har tidligere skrevet om hvor fan jeg er av den lille lilla appen på iPhonen min! Her finner jeg både taler fra hjem-menigheten min, andre menigheter – ja, generelt veldig mye bra! I sommer skal jeg høre på: iTro-Podden, Hillsong Norway, og Rachel Gardner. Søk de opp på iTunes, podcastappen, eller på Soundcloud.

Lovsang: All-time favoritt måte å få intravenøs input på! Topp tre «artister» i sommer: Lauren Daigle, Marie Hognestad og Hillsong Worship (spesielt de litt eldre albumene, sånn om du vil ha noe annet enn det alle andre hører på). Spillelister jeg kan anbefale er: Worship Wednesdays, Coffeehouse Chill, og min egen – Musikalske klemmer! I tillegg kjører jeg på med et eksperiment – ei felles spilleliste! Legg til dine lovsangsfavoritter, del med venner, så samler vi det beste av lovsang i «delelista».

Instagram: Jeg digger Instagram – og i sommer vil jeg se mer enn alle andres sommerbilder! Anbefaler å følge @HIMMELVENDT, @SOUGHTANDSOW, @MARIACELINELUNDEBY

Bøker: Det er lite som slår ei god bok, enten det er hjemme i hagen, på ei strand i syden, eller kanskje er dette året for boklesning på kafè? Uansett, i sommer vil jeg lese: «Gud?», «Følg meg», og «Stay the path».

Nettsteder: Jeg håper denne bloggen kan fortsette å være en input også gjennom sommeren, og vil du få varsel om nye blogginnlegg på Mail kan du trykke på følgknappen her på siden. Jeg skal bruke min 4G på båttur til å lese iTro, Relevant Magazine og Hillsong Collected!

Bibelleseplan: Når det er litt for langt å strekke seg etter Bibelen, så er det genialt at andre har gjort jobben for oss! Sjekk ut YouVersion sine leseplaner (finnes mange bra på engelsk også), Christine Caine oppdaterer meg daglig med Bibelvers og ord på mail – link HER. Vil du ha en i papirform? Da anbefaler jeg Connect eller Logos fra Bibelleseringen!

Nyt late sommerdager da folkens! Vi skrives plutselig!

Hanna Elisa