i skjul

Sluttspurten på november er her, desember ligger og lusker rett rundt hjørnet full av lys og pepperkaker og fine greier. Jeg vet ikke helt hva jeg har på hjertet, men jeg vet jeg trenger å skrive litt igjen. Så hei og hallo, her er jeg og tankene mine! 

Av og til bjudar livet litt på, og når livet bjudar litt vel mye på så durer jeg og Ruth (lille bilen min <333) bort fra mine 36 kvadrat, og hjem til øya og fyr i peisen. Til kaffi på senga, og rolige dager. Som et lite pit-stop, frem til kroppen er litt mer på samme lag som meg igjen. Et lite skjulested mens livet herjer. 

Og det er noe sånt ish jeg ser for meg når jeg leser salme 91. Når Bibelen forteller meg at jeg kan finne ly under Guds vinger, så høres det litt spaca ut, men jeg ser for meg at jeg kan sitte i skjul, mens Han som er større og sterkere enn alt dealer med kampene der ute. Han går i striden for oss, vi kan få finne ly hos Ham. Sitte varme og trygge i skjul hos den Høyeste. Vi kan gjemme oss litt hos Jesus. 

Jeg tror vi kan finne fred og hvile der – også i de sterkeste stormene. Det er så fort gjort å tro vi skal gå i striden selv i egen kraft med å børste støv av noen bibelvers med futt, og be så fint vi bare kan, og begge deler er fint og godt og noe jeg og klamrer meg til. Likevel tror jeg det er mer ved det å være kristen enn en desperat kamp i møte med livet. Jeg tror på ekte at Gud vil kjempe kampene for oss, og at vi kan få lov til å bare være stille. 

Livet kan møte oss litt i døra – av og til ser jeg for meg at det bare knocker oss ned (det kan være et resultat av litt mye Prison Break de siste dagene, yez). I ærlighetens navn – av og til er det beinhardt, og det frister tidvis mer å stirre strengt på Gud og si «How dare you» med full Thunberg-innlevelse. Men jeg tror det er rom for det også i ly hos Ham. Og mens vi sitter der, i nærværet av Han som er verdig all ære, og i stand til å deale med absolutt alt livet måtte by på, så kan vi få finne håp i resten av løftene fra salme 91. Da kan vi frimodig tale de ut. Be de over eget og andres liv. Ikke fordi vi skal klare det i egen kraft, men fordi vi har en som kjemper for oss. 

‘Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren : «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for redsler i natten, for piler som flyr om dagen, for pest som farer fram i mørket, for plage som herjer ved middagstid. Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd, blir du ikke rammet. Du skal bare følge det med øynene og se at de skyldige får sin lønn. «Du, Herre , er min tilflukt.» Den høyeste har du gjort til din bolig. Det skal ikke hende deg noe vondt, ingen plage skal komme nær ditt telt. For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein. Du skal tråkke på løve og slange og trampe på ungløve og orm. «Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»’

Salmene 91:1-16

`everyday-moments`. med oss.

I dag er en sånn dag hvor jeg er glad for å ha en liten skriveplass her inne. En liten arena hvor det er akkurat nok plass til de litt lengre tankene. For hvis du får snirklet deg inn i tankerekka mi, forbi alle de tusen løse tankene om innredning av leilighet, og klarer å sno deg mellom alle reels-sangene som er stuck på hjernen takket være alt for mye instascrolling den siste tida, så finner du noen sannheter som har borra seg litt fast. 

De roper ikke så høyt, i alle fall ikke like høyt som nevnte leilighets-tanker og reels-sanger, men de ligger der. Litt gjemt, men dukker opp i små drypp hele tida. 

“He wants to be in the everyday-moments with us.” De orda dukka opp for noen uker sida. Litt tilfeldig, men traff definitivt på helt riktig tidspunkt, og helt riktig plass i hjertet. Han vil, Han lengter etter, Han ønsker å ta del i hverdagslivet vårt. Det betyr noe for Ham å bruke tid med oss. 

Akkurat det er så stort at jeg ikke helt klarer å forstå det. Jeg prøver, får tak i en flik av det, men så glipper det litt ut av hendene mine igjen. Allmektig Gud, skaperen av alle ting, ønsker å bruke tid med meg. Høre på mine tanker, bekymringer, og gleder. Han trenger seg ikke på, men han er der. Han er klar for å lytte, han gleder seg til å høre hva jeg tenker på. Gjerne om de store bekymringene, men også om de små tingene. Han har satt av hele dagen, bryr seg ikke noe om at jeg snakka om akkurat det samme dagen før, og trenger ikke rushe videre for å rekke å redde verden. Han har ikke dårlig tid. Jeg har. Og attpåtil virker det som om jeg tror jeg kan redde verden hvis jeg bare prøver hardt nok – eller, i alle fall deler av den. 

“He (God) said, “The trouble with you is this: You have been thinking of the quiet time, of the Bible study and prayer time, as a factor in your own spiritual progress, but you have forgotten that this hour means something to Me also.” Robert Floyd Munger

Tida vår med Gud er ikke bare for vår egen del, den betyr noe for ham og. Måtte den sannheten få ligge så mye lengre fremme i tankerekka enn småteite reels, og vurderinger om hvilket teppe som passer best inn i stua. Vi er blitt gitt så uendelig mye. Måtte vi finne nåde til å ta det innover oss, til å leve i det. Han lengter etter å bruke tid med oss. 

Moses, shaky skritt, og trygge hender.

Det er onsdag. Ute er himmelen klar og blå, og naboens vimpel gir et hint om at vinden har stilnet. Inne hører jeg en stille knitring fra peisen, litt bakgrunnslovsang, og en brøytebil sånn i ny og ne. Jeg prøver å få liv i morrafjeset med litt kaffi i koppen, og kjente plutselig et glimt av inspirasjon til å dele litt ord – så nå sitter jeg her med en åpen mac, for sånne glimt gidder jeg ikke la gå fra meg.

Mitt hode er kobla sammen sånn at jeg til enhver tid har ett eller annet kreativt jeg diller med. En eller flere drømmer for framtida jeg leker med i ledige (og tidvis i ikke-ledige også) øyeblikk. Noen ganger tar jeg små steg ut i de drømmene, og det viser seg ofte å være riktig, gøy, og dritskummelt.

Jeg tror Gud ønsker å lede oss på sin vei, og at Han kan gjøre det på uendelig mange måter. Jeg tror Han kan gjøre store ting i og gjennom våre liv, men jeg tror også at det ofte krever noen ustødige steg ut i det ukjente fra vår side. Noen shaky skritt i retning av det som ligger litt gjemt i hjertet. Leser vi i 2.mosebok ser vi at Moses både er et eksempel og forbilde i dette. 

Moses som egentlig hverken ville, turte, eller trodde han kunne få det til – på tross av ganske klar tale fra Gud selv. Moses som var menneskelig med alt det innebærer, men likevel fikk være et redskap i Guds plan. Moses som på tross av tvil, frykt, og usikkerhet fikk erfare at Guds ord var sanne, og at Han gikk med. 

Den tryggeste plassen å drømme er i Guds hender. Og, heldigvis er det også den tryggeste plassen å falle, dersom veien føles for lang og usikker. I hendene til Han som er kilden til all kreativitet, Han som skapte først, Han som går med. I hendene til Han som er verdig all vår pris og ære, Han som går med. 

lys. lys! lys!!!

Det er januar. Blanke ark og nye begynnelser, men også et minne om en julefeiring, det ligger liksom og lurer bak alle nye, gode rutiner og mål for 2021. Et minne om feiringa av lyset som kom. Det ligger og lurer, klarte liksom å snike seg unna og ikke ble med i dragsuget da nisser og engler og gjetere og juletrær forsvant ut av stua. Litt som den ene julestjerna som ble glemt i ryddesjauen, og bare blir hengende litt til og skinne innerst i kroken der.

Minnet om Han vi har feira. Lyset som kom til nattsvart jord. Håpet. Freden. Kjærligheten. Og at alt Han er, er så evigvarende og fint. Ikke noe som er forbeholdt den éne måneden på slutten av året, men at budskapet, og sannheten, varer og varer og varer. 

Vi trenger lyset. Jeg trenger lyset. Er det noe jeg får en god påminnelse om hver vinter, så er det behovet for dagslys. Ikke fuske-lys i form av ei småkjip ikea-lampe, men ekte lys. Jeg tror vi er skapt med et behov for lys. Og jeg tror ikke det er tilfeldig at Jesus kalles verdens lys. 

Det er allmennkunnskap at lyset vinner over mørket. At dersom du setter et stearinlys i et mørkt rom, så vil det lille lyset kunne utgjøre forskjellen som gjør at det er mulig å orientere seg. Vi dras mot lyset. Søker det. Alt føles litt mer varmt, og trygt, og nært og kjent i lyset. Ting gir mening. Gatene som om kvelden var skumle og kunne få en hver ikke-jogger til å småløpe, blir den optimale lokasjon for en koselig søndagstur med dagslys. Dagen som var tung, og kjip, og grå, får erfare håpet og gleden i det bare noen ørsmå solstråler klarer å trenge gjennom skylaget. 

Vi trenger lys. Og vi har lys. Verdens lys. Og det lyset er sterkere enn mørket. Sterkere enn det kjipe høstmørket i november, og det menneskelige mørket i juni. Sterkere enn fravær av sol, og sterkere enn fravær av glede. Jesus er verdens lys. Alltid nær, alltid god, alltid mektig. Og alltid klar til å lyse på de innerste krokene av våre hjerter. Litt som når vårlyset kommer, og noen små, lekne, ekstra vågale, lysstråler sørger for at til og med hjørnet bak sofaen får merke den sitrende følelsen av nytt håp, nytt liv, en ny vår. I dobbel betydning. 

Han er klar for å lyse på de innerste krokene av et hvert hjerte. Ta bolig i oss, slik at vi kan få leve våre liv med Lyset som utgangspunkt. Vandre i det. Bære det med oss i våre hverdager. Erfare at Han faktisk er lyset som kom, og være med på å spre det ut. Vi trenger det for vår egen del. Og, er det noe 2020 har vist oss (og begynnelsen på 2021, asså hallo?!) – verden trenger det. Lys til nattsvart jord. Lys til et hvert hjerte. Lys. Ekte lys. Lys!!!

«The people walking in darkness have seen a great light; on those living in the land of deep darkness a light has dawned.»
Isaiah 9:2 NIV

«… at dere har kjærlighet til hverandre»

Hver morgen (ja, nesten da hvertfall) skummer jeg fort gjennom bibelleseplanen i bibelappen, sånn mer eller mindre i halvsøvne. Et av dagens vers var Johannes 13.34-35, og der står det «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre». Jeg har hørt det før. Vers 34 får meg til å ville synge «vaaandre i Guds lys, vaaaandre i Guds lys» av full hals, og det er egentlig sånt som fort går på autopilot. Vi skal ha kjærlighet til hverandre. Være gode mot hverandre. Vi blir fortalt det fra vi er bitte små. Nå er jeg 20, gi meg noe med litt mer krutt, liksom. 

Med morgentrøtt ansikt, og bustehår gikk det opp for meg at folkens, dette er krutt. Vi trenger å høre det. Verden trenger at vi hører det.

Jesus sier her at alle (ja, det står faktisk alle) skal forstå at vi er hans disipler ved at vi har kjærlighet til hverandre. Med andre ord. Ved at vi er rause, gode, inkluderende, heiende, og alt som er godt, kan vi få lov til å peke folk til Jesus. Jeg gjentar: Vi kan få lov til å peke folk til Jesus. 

Her tror jeg vi som kristne har et ansvar. Jeg tror vi kan få lese verset som at Gud utruster oss som kristne med en spesiell kjærlighet til hverandre. Men, jeg tror og at Han utruster oss med en evne til å ta oss sammen og velge å løfte hverandre opp fremfor å for eksempel snakke dritt (unnskyld språket) om folk. 

Jeg tror at vi som enkeltmennesker skal bestemme oss for å gå litt inn i oss selv. Være litt ærlig på vaner som ikke akkurat viser kjærlighet. Bestemme oss for å velge å heie fram andre, fremfor å la sjalusien og bitterheten tale. Bestemme oss for å si de fine tingene vi tenker om andre. Bestemme oss for å være en eller ei som viser godhet mot de rundt oss. Bestemme oss for å ikke la oss rive med av kultur for baktaling, kjipe holdninger, utestenging, eller hva det nå enn måtte være. Vise enkeltmennesker at de er verdsatt og elska. 

Jeg tror at vi som kristne felleskap og menigheter trenger å bestemme oss for å være gjenger som det er enkelt å bli en del av. At sammen som menighet har vi et ansvar for å inkludere. Tenk hvor verdifullt å se et land fullt av menigheter som elsker mennesker, som er skikkelig rause på tross av at man gjerne møter folk som lever litt annerledes enn en selv – dette er ikke det samme som å ikke prate om synd, eller å ikke oppfordre til å leve i tråd med det Bibelen legger frem som gode retningslinjer, men alt i kjærlighet. Alt i kjærlighet. Tenk hvor verdifullt det ville vært å se et land fullt av menigheter som heier på folk. Menigheter med folk som heier fram både enkeltpersoner og ideer, som ikke lar seg styre av jantelovens tankegang, men som digger å se mennesker vokse. 

Jeg tror at enkeltmenneskene vi møter trenger at vi går på det Jesus sier i Joh 13. Jeg tror lokalsamfunnene våre trenger det. Jeg tror nasjonen vår trenger det. 

Jeg tror at sett utenfra oppleves kristne som sinte, strenge, lite åpne, og veldig kranglete folk. Ja, kanskje er noe medias presentasjon sin feil, men vi har en god del skyld selv og. Kanskje er det lurt å tenke seg litt om før en ytrer seg offentlig om en sak. Kanskje er det lurt å telle til ti et par ekstra ganger. Kanskje er det lurt å minne seg selv litt på hvorfor vi er her. Hva vi er kalt til. Hva som er viktigst. 


For, når alt kommer til alt tror jeg ikke det handler det ikke om hvor høy musikken skal være på gudstjenesten, hvilket kjønn som er egnet eller ikke til å lede en menighet, eller når i livet man bør døpes. Når alt kommer til alt tror jeg vi henger oss så fort opp i både små og uviktige meninger, og store og vanskelige spørsmål, at vi glemmer det største vi har å formidle. Nåden. Jeg tror det er nåde for det også, men i ærlighetens navn – skjerpings. 

Tenk om vi kristne kunne vært kjent for å være skikkelig gode, varme, og at vi har kjærlighet til hverandre – og de som enda ikke tror. Tenk om vi kunne gått litt mer på Jesu ord i Joh 13. Tenk om det kunne fått peke noen til Jesus. Tenk om det kunne forandre noens liv. Tenk om!

Nåde, nåde, nåde

Jeg strekker ikke til. Jeg prøver. Hardt. Men, det går ikke. Jeg kommer aldri til å nå opp til kravene jeg selv, og samfunnet, stiller til meg. 

Dette er noe jeg hater å innse, men som slår meg hardt i trynet gang på gang. 

Som sagt, jeg prøver å strekke til. Prøver å fikse livet. Jeg jobber hardt og får resultater av det, jeg spiser sunt (men skeier ut i helgene), jeg prøver å leve fornuftig, miljøvennlig, og økonomisk. Jeg er sosial og imøtekommende, har drømmer for framtida (men ikke for store (og en fornuftig backupplan)). Jeg drikker ikke, røyker ikke, går på gudstjeneste på søndagene, leser bibelen, og ber jevnlig. Noe av dette faller naturlig for meg, andre ting tar jeg meg sammen for å klare. 

Men, uansett hvor hardt jeg prøver. Uansett om lista mi er ti ganger så lang som denne. Så strekker jeg fortsatt ikke til. Jeg har dager hvor jeg er sur og kjeftete uten grunn, jeg er litt for lite takknemlig, jeg ber på ingen måte uavbrutt. Jeg snakker kjipt om andre, jeg tenker stygt om meg selv. Jeg kan finne på å hive plasten i restavfall fordi det var litt for travelt, jeg bekymrer meg, er ubesluttsom, og stresser med uviktige ting. 

Jeg strekker ikke til. Men, Gud gjør. Gud, som er perfekt, uten synd, og strekker til i alt, Han strekker til for meg. Han sendte sin sønn ned til denne skitne, syndige jorda, og tok alt det gale på sine skuldre, sånn at vi skulle slippe. Ved Hans nåde, Hans tilgivelse, er jeg fri. Jeg er fri fra presset om å måtte fikse livet. Fra å måtte prestere. Og, det er til Hans nåde jeg må snu meg gang på gang på gang. Når jeg feiler. Når jeg tenker stygt om andre eller meg selv. Når jeg kjefter i vei uten grunn. Jeg snur meg til Han som står med åpne armer, Han som sa «Det er fullbrakt».

Jeg må snu meg til Ham ofte. Jeg må be om tilgivelse, fred, og frihet. Ofte. Men Han er klar til å ta meg imot. Uansett om det er for tiende gang samme dag, eller første gang i et helt liv. 

Det finnes mye her i livet jeg kan fikse, i alle fall til en viss grad. Men, jeg kan ikke fikse evig liv. Det er det bare Jesus som kan, og Han gjorde det. Og, jeg innser gang på gang at det som jeg strever for å opprettholde av fasade og prestasjoner i eget liv, aldri kommer til å redde meg. Når alt kommer til alt er det ikke det at jeg får med meg 9/10 gudstjenester som kommer til å redde meg. På samme måte som at det at jeg er for lite takknemlig ikke kommer til å gjøre at livet mitt ender med fortapelse. Jeg kan ikke redde meg selv, det er det bare Jesus som kan. Ved sin nåde, som varer og varer. Nåde som strekker til når ikke jeg gjør det. Nåde for gode dager, og nåde for dårlige dager. 

Så tenker jeg da, at når det er sånn at vi ikke kan redde oss selv, så kan vi kanskje senke skuldrene litt. Eller, drite litt i, sagt på godt norsk. Drite litt i at fasaden ikke er perfekt, og at livet ikke fyller alle de religiøse kravene vi stiller til oss selv. Jeg kan gjerne være den første til å innrømme at det er vanskelig, for det er det. Men, jeg tror det er viktig. 

Jeg tror det er viktig for våre liv, jeg tror det kan ha en viktig innflytelse i andres liv, og jeg tror at det kanskje til og med er viktig for Jesus. Han som aldri kalte oss til et prestasjonsjag av et liv, Han som aldri sa vi skulle fikse livet selv. Han som derimot redda oss av nåde, selvom vi feiler gang på gang. Han som sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Matt: 11.28

Lag deg litt rom

Det å lage seg rom. Ta vare på kroppen. Det er ingen revolusjonerende tankegang. Det er snakket mye om, og snakkes fortsatt mye om. Og, jeg tror det er så uendelig, uendelig, viktig. For, selv om samfunnet vi lever i ikke nødvendigvis er lagt til rette for å ta pauser. Selv om sterke, produktive mennesker blir løftet frem og hyllet, betyr ikke det nødvendigvis at det er den løsningen på livet som funker for alle. 

I et hektisk samfunn hvor effektivitet verdsettes, tror jeg vi kan få lov til å si nei. Jeg tror vi kan få våge å si «ikke akkurat nå», «denne perioden er litt hektisk» eller til og med «nei, det går dessverre ikke» (uten noen høflighetsfraser om «vi får det til en annen gang» (med mindre du mener det, da)). Jeg tror vi må tørre å gå litt glipp av ting. Vise verden at livet er fint det, til og med når vi tar hensyn til behovet for hvile, alenetid, eller en lørdag uten planer. Vise verden at verdi ikke handler om alt vi rekker, får til, eller hvor sosial man klarer å være. Men, at verdi er noe vi alle har. Uavhengig av hva vi presterer. 

Kanskje er det sånn at vi kan få være med og skape det samfunnet vi ønsker å leve i. At vi kan få lov til å skape et samfunn med rom for å si nei. Ved å ta det valget tror jeg vi kan gjøre en forskjell. Ikke en forskjell av typen som skaper overskrifter i VG. Men en stille forskjell. En som det ikke snakkes så mye om, nødvendigvis. Men jeg tror det vil merkes. 

Jeg tror folk rundt deg vil kunne merke at du har det bedre om du tar vare på deg selv. Akkurat hva som er å ta vare på deg selv, er individuelt. Noen trenger en fridag i måneden for å ta vare på seg selv. Andre to i uka. Noen fyller den med turgåing. Andre med seriemaraton på Netflix. Men, uavhengig av mengden en trenger, tror jeg det vil merkes. Både av deg selv, og av andre. Egen erfaring viser at om jeg ikke stresser rundt for å få med meg alt, og please alle, så er jeg mer tilstede i det jeg faktisk velger å prioritere. 

Og, når jeg tenker på hvor godt det er å bli sett, og møtt sånn helt på ordentlig, så tenker jeg at ei sånn vil jeg og være. Jeg vil være ei som møter mennesker med ro, glede, og tålmodighet. Jeg vil være ei som har tid når vi først treffes. Og, kanskje krever det at fredagskvelden tilbringes hjemme i sofaen, eller at tirsdagsformiddag blir brukt på «unødvendig» te-drikking og dilling. Jeg vet jeg ikke kan gi fra en tom energibank, hverken til meg selv eller til andre, og da er det viktig å starte i riktig ende. Ta på egen oksygenmaske før en hjelper andre, og så videre. 

Det er ikke alltid det går. Det er dager som er fulle av planer og stress, og tomme for ro, tilstedeværelse, og tålmodighet. Men, når det går. Når du trenger en pause. Ta en pause. Hvil litt. 

Lag deg litt rom❤️

En Jesu sau

«Jeg vil gjete sauene mine og la dem hvile.» Smak litt på de ordene. Du kan få være en Jesu sau, en som følger Ham, hyrden, der Han går. En som ikke trenger å vite hvordan de neste fem, ti, eller femti stegene ser ut. En som stoler på at Han vet best. Du kan få være en Jesu sau. En som ikke stresser over morgendagen, karakterer, eller hvor mange likes du har. Og, en som ikke klarer å legge bort stresset om morgendagen, karakterer, eller hvor mage likes du har. Du kan få være en Jesu sau. Med alt du er, av bekymringer, stress, og uperfekthet. Du kan få være en Jesu sau. En som hviler hos Ham. Ikke fordi du har fortjent det, men fordi Han elsker å være hyrden din.

‘Så sier Herren Gud : Se, jeg vil selv lete etter sauene mine og ta meg av dem. Som en gjeter tar seg av sauene sine og er med dem den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem fra alle stedene de kom til da de ble spredt, på den mørke og skytunge dagen. Jeg vil føre dem ut fra folkene, samle dem fra landene og føre dem inn i deres eget land. Så skal jeg gjete dem på fjellene i Israel, i dalene og overalt hvor de bor i landet. På gode beitemarker skal jeg gjete dem, de skal ha engene sine på Israels høye fjell. Der skal de hvile i frodige enger. De skal gå på saftige beiter på fjellene i Israel. Jeg vil gjete sauene mine og la dem hvile, sier Herren Gud. Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis. ‘ – Esekiel 34:11-16

Hvil i nåden

Jeg føler ofte på at jeg ikke strekker helt til. Hverken for meg selv eller for andre. Men, sannheten er jo at fordi Jesus døde for meg, så strekker jeg til. Fordi nåden rekker, så kan jeg hvile i Hans armer. Og, kanskje vil det ta en stund før jeg kjenner at jeg strekker til for meg selv. Men, jeg tror at den følelsen (å ikke strekke til) vil sitte i uansett hvor mye jeg gjør og prøver. Det vil alltid finnes noe mer, finere, og bedre. Og når/om jeg oppnår det, så vil det uansett ikke være godt nok – for da er det noe nytt å strekke seg etter igjen. Derfor kan jeg jo like godt stoppe der jeg er nå. Si at jeg er god nok (selv om jeg kanskje ikke alltid tror det), og finne hvile i at nåden holder, og at det er en styrke i å ikke alltid strekke helt til.

Dette er ord jeg noterte for meg selv for en ukes tid siden. I en hverdag hvor det å finne noen som er penere, smartere, kulere, morsommere, og bedre enn en selv bare ligger et tastetrykk unna, så kjenner jeg på at jeg og gjerne skulle vært sånn. Jeg vet med hodet at nåden er nok, at jeg er skapt av Gud, at Han fryder seg over meg med jubelrop (Sef. 3.17), men likevel klarer jeg ikke helt å tro på det.

Og, jeg er ikke så fan av å snakke om det. Temaet «Er jeg god nok» er vel egentlig litt 2016. Men, når vi er halvveis i 2018, og jeg sitter med den følelsen oftere enn jeg skulle ønske, så velger jeg å tro at det er flere som trenger en liten påminnelse. Kanskje spesielt i kristne sammenhenger.

Vi kristne er gode på å prøve å være kristne nok. Gå i kirka på søndagen, gi tiende (pluss litt til), være passe gira, snakke passe mye om Jesus, være med i tjeneste(r), smile, koke kaffe, invitere hjem, ta initiativ, you name it. Og, vi applauderer de som «får det til». Vi skryter av de som er med på «alt», de som står på for menigheten, de som alltid smiler. Og, mye av det er bra, men jeg tror vi har godt av å senke skuldrene og lista litt mer.

La det være lov å si til seg selv at det var nok å komme på møtet i dag, være ærlige i møte med hverandre på at det ikke går sånn helt supert denne uka, ikke være med på alt.

Innse at vi ikke strekker til.

Og, at nettopp det er grunnen til at Jesus ble sendt til jorden som frelser. Fordi vi trengte, og trenger Ham.

Det å innse at nåden holder er ikke gjort på et blunk. Men, jeg tror både vi, og de menneskene i vår verden som enda ikke tror, trenger at vi skjønner det. Jeg tror at om vi har nåden, og vissheten om at vi kan hvile i den som en grunnleggende sannhet i våre liv, så vil det skape en trygg ramme for å snakke om tro. Jeg tror at når vi slipper kontrollen, og lever ærlige liv med de rundt oss, så vil det kunne bidra til å bygge gode, sunne relasjoner. Og, jeg tror at det vil kunne bidra til å skape et mer behagelig forhold til Jesus, både for oss selv, og andre.

Nåden er gratis. Den er ufortjent. Den er livsviktig. Og, jeg tror vi har så sinnsykt godt av å hvile i den. Slippe kontrollen, slippe tanken om å strekke til, og heller hvile i at Jesus strakk til, og at det er godt nok!

Jeg tror nettopp det blir mitt mål for høsten (og resten av livet), og du er velkommen til å bli med!

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.» Ef. 2:8

Jon Blund og fancy sokker

I følge FNs konvensjon for barns rettigheter skal staten blant annet arbeide for å minske barnedødelighet. Her har den norske staten en lang vei å gå.

«Vi lever da tross alt i 2018» er et utsagn jeg ofte har hørt, og lest, i forbindelse med debatter som skal føre til aksept og mangfold. Det er flere sterke meninger, og mange har ropt høyt – gjerne i felleskap.  Det blir derimot stille når det er snakk om forsvarsløse barn i mammas mage. Da har det tydeligvis ikke så mye å si lenger om vi lever i 2018 eller ikke.

Abort er et sårt tema. Jeg vil tro det er sårt for de som har valgt å utføre en provosert abort, og for de som er ufrivillig barnløse. Nettopp det at det er såpass sårt, gjør at det er vanskelig å snakke om. Og, av samme grunn, tror jeg vi alle vinner på å behandle hverandre med stor respekt i en slik debatt. Vi skal ikke gjøre fortiden mer vond for andre, vi skal ikke legge skam på andres skuldre, og vi skal ikke være ufine. Likevel, tror jeg dessverre ikke vi kan diskutere abort, uten å stå i fare for å tråkke noen på tærne. Men, jeg mener at saken er så viktig, at det er verdt å ta risikoen for at noen kan føle seg krenket, nettopp fordi det er utallige liv som allerede er krenket. I den mest alvorlige form.

Jeg er vokst opp med Jon Blund som lirer av seg det ene punktet, etter det andre, om hvilke rettigheter barn har. Jeg tror, og håper, at hver eneste politiker i landet vårt umiddelbart hadde svart ja på spørsmålet om disse rettighetene fortsatt burde gjelde på generelt basis. I FNs konvensjon for barns rettigheter heter det at «Psykisk og fysisk funksjonshemmede barn har rett til å leve et fullverdig liv. De skal få spesiell omsorg og hjelp til best mulig utvikling og integrering.» (Barnekonvensjonen, 1989, §23). Ser vi på dagens regjering, og valgene som blir tatt i forhold til abort, sitter jeg igjen med spørsmålet – I hvor stor grad blir det egentlig tatt hensyn til barns rettigheter i Norge i dag?

Gjennom livet kommer vi alle til å møte på kriser. Enten det er dødsfall, alvorlig sykdom – fysisk eller psykisk, skilsmisse, eller noe helt annet. Vi kommer alle til å oppleve en situasjon vi tenker at er utfordrende. Og, jeg kan love deg én ting – det passer aldri med en livskrise. Den er aldri en del av planen, men, veldig ofte krever livet av oss at vi tar det vi har blitt tildelt av utfordringer, og deretter står i det.

Det er viktig at det kommer frem at å oppdra mennesker med Downs syndrom kan være tøft. Tøffere enn en «normal» barneoppdragelse. Men, skal det få lov til å avgjøre om et menneske har verdi nok til å leve? Hva med de som allerede i veldig ung alder blir kronisk syke? De barna som bruker store deler av barndommen på sykehus på grunn av uforutsette kriser? Hadde vi også valgt dem bort om vi hadde kunne forutsett det på en ultralyd? Fordi det ikke passet inn i planen?

I møte med noe så skjørt som et barns liv, er det viktig å kjenne seg selv godt. Det er ikke nødvendigvis alle som er skikket til å være mor. Men, det blir feil å ikke gi et menneske muligheten til å leve livet det har, fordi et annet menneske mener det passer dårlig, eller ikke er i stand til å ta vare på det. Statistikken for adopsjon av norske barn er svært lav. I følge Bufdir er det snakk om færre enn fem barn årlig. Men, dette viser altså at det er en mulighet. Det finnes en annen utvei enn provosert abort.

I et samfunn hvor mangfoldet hylles, hvor store grupper går sammen for nye rettigheter med menneskets verdi som argument, bør det også være plass til mennesker med ett ekstra kromoson. Mennesker med Downs syndrom er mennesker på lik linje med deg og meg. De har personlighet, de har potensiale, de har styrker og svakheter. De har sine utfordringer, men du har dine. Og, vi kan faktisk ikke skryte av at vi heier på mangfoldet, samtidig som vi har en såpass liberal abortlov som det vi har i dag.

Melissa Horn synger i sangen «Kungsholmens hamn» at «När det handlar om barn har vi rätt att ta nåns parti». Jeg vil ikke bare si at vi har rett til å ta barnas parti, men at vi er pliktige til det. Vi har en mulighet til å stå opp for det vi mener, stå opp for menneskelivet – også i en såkalt tidlig fase. Anerkjenne viktigheten i mennesket, uavhengig av diagnose eller prognose. Anerkjenne at muligheten vi er blitt gitt til å leve, fortjener å gis videre.

Så, onsdag 21. mars håper jeg du rocker de fresheste sokkene du har – forskjellig på hver fot, og blir med på å hylle menneskene som farger samfunnet så utrolig vakkert. Ikke fordi vi lever i 2018, ikke fordi det politisk korrekt – eller ukorrekt. Men, fordi menneskelivet fortjener å feires, og i respekt og på vegne av alle de som aldri fikk oppleve livet utenfor mammas mage.

Kilder: