Nåde, nåde, nåde

Jeg strekker ikke til. Jeg prøver. Hardt. Men, det går ikke. Jeg kommer aldri til å nå opp til kravene jeg selv, og samfunnet, stiller til meg. 

Dette er noe jeg hater å innse, men som slår meg hardt i trynet gang på gang. 

Som sagt, jeg prøver å strekke til. Prøver å fikse livet. Jeg jobber hardt og får resultater av det, jeg spiser sunt (men skeier ut i helgene), jeg prøver å leve fornuftig, miljøvennlig, og økonomisk. Jeg er sosial og imøtekommende, har drømmer for framtida (men ikke for store (og en fornuftig backupplan)). Jeg drikker ikke, røyker ikke, går på gudstjeneste på søndagene, leser bibelen, og ber jevnlig. Noe av dette faller naturlig for meg, andre ting tar jeg meg sammen for å klare. 

Men, uansett hvor hardt jeg prøver. Uansett om lista mi er ti ganger så lang som denne. Så strekker jeg fortsatt ikke til. Jeg har dager hvor jeg er sur og kjeftete uten grunn, jeg er litt for lite takknemlig, jeg ber på ingen måte uavbrutt. Jeg snakker kjipt om andre, jeg tenker stygt om meg selv. Jeg kan finne på å hive plasten i restavfall fordi det var litt for travelt, jeg bekymrer meg, er ubesluttsom, og stresser med uviktige ting. 

Jeg strekker ikke til. Men, Gud gjør. Gud, som er perfekt, uten synd, og strekker til i alt, Han strekker til for meg. Han sendte sin sønn ned til denne skitne, syndige jorda, og tok alt det gale på sine skuldre, sånn at vi skulle slippe. Ved Hans nåde, Hans tilgivelse, er jeg fri. Jeg er fri fra presset om å måtte fikse livet. Fra å måtte prestere. Og, det er til Hans nåde jeg må snu meg gang på gang på gang. Når jeg feiler. Når jeg tenker stygt om andre eller meg selv. Når jeg kjefter i vei uten grunn. Jeg snur meg til Han som står med åpne armer, Han som sa «Det er fullbrakt».

Jeg må snu meg til Ham ofte. Jeg må be om tilgivelse, fred, og frihet. Ofte. Men Han er klar til å ta meg imot. Uansett om det er for tiende gang samme dag, eller første gang i et helt liv. 

Det finnes mye her i livet jeg kan fikse, i alle fall til en viss grad. Men, jeg kan ikke fikse evig liv. Det er det bare Jesus som kan, og Han gjorde det. Og, jeg innser gang på gang at det som jeg strever for å opprettholde av fasade og prestasjoner i eget liv, aldri kommer til å redde meg. Når alt kommer til alt er det ikke det at jeg får med meg 9/10 gudstjenester som kommer til å redde meg. På samme måte som at det at jeg er for lite takknemlig ikke kommer til å gjøre at livet mitt ender med fortapelse. Jeg kan ikke redde meg selv, det er det bare Jesus som kan. Ved sin nåde, som varer og varer. Nåde som strekker til når ikke jeg gjør det. Nåde for gode dager, og nåde for dårlige dager. 

Så tenker jeg da, at når det er sånn at vi ikke kan redde oss selv, så kan vi kanskje senke skuldrene litt. Eller, drite litt i, sagt på godt norsk. Drite litt i at fasaden ikke er perfekt, og at livet ikke fyller alle de religiøse kravene vi stiller til oss selv. Jeg kan gjerne være den første til å innrømme at det er vanskelig, for det er det. Men, jeg tror det er viktig. 

Jeg tror det er viktig for våre liv, jeg tror det kan ha en viktig innflytelse i andres liv, og jeg tror at det kanskje til og med er viktig for Jesus. Han som aldri kalte oss til et prestasjonsjag av et liv, Han som aldri sa vi skulle fikse livet selv. Han som derimot redda oss av nåde, selvom vi feiler gang på gang. Han som sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Matt: 11.28

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: