Jon Blund og fancy sokker

I følge FNs konvensjon for barns rettigheter skal staten blant annet arbeide for å minske barnedødelighet. Her har den norske staten en lang vei å gå.

«Vi lever da tross alt i 2018» er et utsagn jeg ofte har hørt, og lest, i forbindelse med debatter som skal føre til aksept og mangfold. Det er flere sterke meninger, og mange har ropt høyt – gjerne i felleskap.  Det blir derimot stille når det er snakk om forsvarsløse barn i mammas mage. Da har det tydeligvis ikke så mye å si lenger om vi lever i 2018 eller ikke.

Abort er et sårt tema. Jeg vil tro det er sårt for de som har valgt å utføre en provosert abort, og for de som er ufrivillig barnløse. Nettopp det at det er såpass sårt, gjør at det er vanskelig å snakke om. Og, av samme grunn, tror jeg vi alle vinner på å behandle hverandre med stor respekt i en slik debatt. Vi skal ikke gjøre fortiden mer vond for andre, vi skal ikke legge skam på andres skuldre, og vi skal ikke være ufine. Likevel, tror jeg dessverre ikke vi kan diskutere abort, uten å stå i fare for å tråkke noen på tærne. Men, jeg mener at saken er så viktig, at det er verdt å ta risikoen for at noen kan føle seg krenket, nettopp fordi det er utallige liv som allerede er krenket. I den mest alvorlige form.

Jeg er vokst opp med Jon Blund som lirer av seg det ene punktet, etter det andre, om hvilke rettigheter barn har. Jeg tror, og håper, at hver eneste politiker i landet vårt umiddelbart hadde svart ja på spørsmålet om disse rettighetene fortsatt burde gjelde på generelt basis. I FNs konvensjon for barns rettigheter heter det at «Psykisk og fysisk funksjonshemmede barn har rett til å leve et fullverdig liv. De skal få spesiell omsorg og hjelp til best mulig utvikling og integrering.» (Barnekonvensjonen, 1989, §23). Ser vi på dagens regjering, og valgene som blir tatt i forhold til abort, sitter jeg igjen med spørsmålet – I hvor stor grad blir det egentlig tatt hensyn til barns rettigheter i Norge i dag?

Gjennom livet kommer vi alle til å møte på kriser. Enten det er dødsfall, alvorlig sykdom – fysisk eller psykisk, skilsmisse, eller noe helt annet. Vi kommer alle til å oppleve en situasjon vi tenker at er utfordrende. Og, jeg kan love deg én ting – det passer aldri med en livskrise. Den er aldri en del av planen, men, veldig ofte krever livet av oss at vi tar det vi har blitt tildelt av utfordringer, og deretter står i det.

Det er viktig at det kommer frem at å oppdra mennesker med Downs syndrom kan være tøft. Tøffere enn en «normal» barneoppdragelse. Men, skal det få lov til å avgjøre om et menneske har verdi nok til å leve? Hva med de som allerede i veldig ung alder blir kronisk syke? De barna som bruker store deler av barndommen på sykehus på grunn av uforutsette kriser? Hadde vi også valgt dem bort om vi hadde kunne forutsett det på en ultralyd? Fordi det ikke passet inn i planen?

I møte med noe så skjørt som et barns liv, er det viktig å kjenne seg selv godt. Det er ikke nødvendigvis alle som er skikket til å være mor. Men, det blir feil å ikke gi et menneske muligheten til å leve livet det har, fordi et annet menneske mener det passer dårlig, eller ikke er i stand til å ta vare på det. Statistikken for adopsjon av norske barn er svært lav. I følge Bufdir er det snakk om færre enn fem barn årlig. Men, dette viser altså at det er en mulighet. Det finnes en annen utvei enn provosert abort.

I et samfunn hvor mangfoldet hylles, hvor store grupper går sammen for nye rettigheter med menneskets verdi som argument, bør det også være plass til mennesker med ett ekstra kromoson. Mennesker med Downs syndrom er mennesker på lik linje med deg og meg. De har personlighet, de har potensiale, de har styrker og svakheter. De har sine utfordringer, men du har dine. Og, vi kan faktisk ikke skryte av at vi heier på mangfoldet, samtidig som vi har en såpass liberal abortlov som det vi har i dag.

Melissa Horn synger i sangen «Kungsholmens hamn» at «När det handlar om barn har vi rätt att ta nåns parti». Jeg vil ikke bare si at vi har rett til å ta barnas parti, men at vi er pliktige til det. Vi har en mulighet til å stå opp for det vi mener, stå opp for menneskelivet – også i en såkalt tidlig fase. Anerkjenne viktigheten i mennesket, uavhengig av diagnose eller prognose. Anerkjenne at muligheten vi er blitt gitt til å leve, fortjener å gis videre.

Så, onsdag 21. mars håper jeg du rocker de fresheste sokkene du har – forskjellig på hver fot, og blir med på å hylle menneskene som farger samfunnet så utrolig vakkert. Ikke fordi vi lever i 2018, ikke fordi det politisk korrekt – eller ukorrekt. Men, fordi menneskelivet fortjener å feires, og i respekt og på vegne av alle de som aldri fikk oppleve livet utenfor mammas mage.

Kilder:

6 kommentarer om “Jon Blund og fancy sokker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: