Et simpelt takk

Det er påske. Livets fineste høytid, og jeg skal blogge om nettopp det. Påske. Hvert år venter jeg på at budskapet skal treffe meg, det gjør det alltid. Og det har det gjort i år også. Ikke bare dette med at Jesus døde på korset og elsker oss, for det stikker jo så mye dypere enn det. Det handler om så mye mer.

At vi får lov til å ta del i felleskapet med Gud kostet mye. Mye mer enn en korsfestelse. Den kostet at Jesus måtte oppleve å bli forlatt av både hans far og vennene sine. De som hadde levd nærmest oppå han i tre år svikta da det gjaldt som mest. De sovna da han ba dem om å holde nattevakt da han gikk for be, flere ganger faktisk. Peter bannet på at han ikke kjente Jesus. Judas forrådte han for bare noen sølvmynter.

Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. – Jesaja 53: 3-5

Det handler om en evighet. Vi mennesker fortjener ikke, og kan aldri gjøre oss fortjent til å leve i en evighet med Gud, kongenes konge. Hadde det ikke vært for Jesus så hadde vi slitt, noe så til de grader også. Men, fordi Jesus tok på seg alle våre synder, så får vi lov til å ta del i det enormt verdifulle felleskapet med Gud. Ikke bare om noen år i Himmelen, men også her på jorden. Evigheten med Gud har alt startet. Det eneste vi trenger å gjøre er å si jatakk.

Jesus gikk gjennom mer enn jeg kan forstå for mine, og dine, synder. Både de som har vært, de som er, og de som kommer. Det går sakte men sikkert mer og mer opp for meg hvor stort det er, og etter hvert som det skjer kommer trangen til å si takk. Gi noe tilbake. Jeg har ingenting som føles som en god nok takk, men jeg har livet mitt. Fullt av sår, mangler og veldig uperfekt, kanskje det går an å starte der? Jeg tror det.

Hanna Elisa

PS: hør «Kyrie» av Gabrielle. Vakkert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: