Tjener uten team

Som jeg har nevnt tidligere her på bloggen så sluttet jeg høsten 2016 i lovsangsteamet jeg tilbrakte tre utrolig lærerike år i. De tre årene viste seg å bli en periode hvor jeg vokste mye som person, lærte mye om hvem Jesus er og hvem jeg er i han, og ikke minst oppdaget en lidenskap og glede for noe som jeg hverken før eller siden har opplevd. Når jeg da i høst innså at jeg var for syk til å fortsette i teamet, og måtte slutte, opplevdes det utrolig brutalt og ikke minst urettferdig. Jeg kan til tider akseptere at jeg er syk, men det er mye verre med de gledene jeg må gi slipp på.

Nå, over et halvt år senere sitter jeg her på kjøkkenet og skriver – med tårer i øyekroken – fordi det fortsatt gjør så grusomt vondt. Jeg skjønner ikke nå hva Gud vil med dette, men jeg tror at det kommer til å bli noe bra ut av det til slutt. Jeg husker veldig godt at når jeg sendte melding ned beskjeden om at jeg kom til å trekke meg så tenkte jeg «Gud, nå begir jeg meg ut på vannet». Jeg føler fortsatt at jeg vandrer langt utpå dypt vann, og sangen Oceans har fått en helt ny betydning. I en situasjon hvor jeg helst bare vil feige ut og egentlig angrer på avgjørelsen, så vet jeg at jeg ikke har noe annet valg enn å bare gå på. Jeg er ikke i stand til å binde meg opp til noe team for øyeblikket, og jeg må nesten bare lære meg å leve med det.

Det kule, som jeg prøver å løfte fokuset på, er at jeg lærer mye om hvem Gud er også i denne sesongen. For noen uker tilbake var jeg på en lovsangsfest. Jeg var veldig sliten, og satt store deler av «konserten» (beklager ordbruket – lovsang er jo tross alt ikke en konsert). Midt oppi et sammensurium av musikk, hender, litt ydmykelse og en stor glede kommer en tanke om at «HEY, Hanna, selv om du ikke klarer å stå hele lovsangsfesten, eller ikke kan lede lovsang nesten hver helg slik som før, så er du nok. Jeg ser hele deg, jeg ser dine utfordringer og jeg ser hjertet ditt. Jeg vet om ønsket ditt om å være på team, og jeg ser tårene dine. Men, du holder.»

Dette vil jeg dele med deg i dag, for vi lever i en tid hvor alle kjemper om oppmerksomheten. Selv i kristne sammenhenger kan det bli for mye press på å bidra. Misforstå meg rett – det er flott å bidra i menigheten din, men når du trenger en pause – så ser Gud det. Om du må trekke deg fra forbønnsteamet, så ser og hører han de bønnene du ber på egenhånd. Om du må trekke deg fra vertskapsteam, så ser han de smilene og positiviteten du sprer på egenhånd. Må du trekke deg fra lovsangsteamet så hører han lovsangen du synger fra salen og hjemme i stua.

Å være med på team er en flott måte å ta eierskap til menigheten din på, komme i kontakt med andre og bidra til å bygge Guds rike. Men, du er en like viktig tjener med de oppmuntrende meldingene du sender, samtalene du har, bønnene du ber og hjertet du har.

Gud ser hele deg, han ser ditt sterke ønske om å bidra eller å bidra mer, og han ser skuffelsen når du ikke klarer det. Du er nok for han. Og, når du kjenner at du har lyst til å feige ut og løpe tilbake til båten, så kan du få lov til å stole på at Jesus har kontroll. Alltid.

Hanna Elisa

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: